10. februar: Opp, opp, opp og på topp i blautsnøen

Rundt 400 høgdemeter er tilbakelagt denne dagen. Og vi var på topp. Det vil si, vi passerte turens høgeste punkt; 640 m.o.h. Vi har blitt blaute. Vi har flira. Vi har fått magene fylt av så mye god mat. Vi har baksa i snøen for å finne vatn. Vi nyter til slutt koie- og hytteliv uten strøm og vann i Åstdalen.  Dagen i bilder:

Mari starter dagen med en treningsøkt; her planken (eller blåse ut luft av underlaget 😉 )

Nattens regn har gitt seg, og vi skal opp i høyden. Det betyr at hjulene endelig kan tas av før vi setter av gårde.

Hestene seles på til ny dags økt

Pus følger med på på-sælinga fra taket. Med strategisk plassering for fuglejakt…

Når du skal ha med deg alt på sleden for 10 dagers tur, kan det glippe i pakkinga. Kai Olav reddes av Bodil i siste liten før ferden går til fjells. Karius og Baktusbror fikk ikke bli med på Rørostur likevel…

Vi  tar fem-minutter hvilepause ca hver time. Da smaker rykende varm kaffe godt

Like før Putten i Furnesåsen, og se for et flott sledeføre!

Kusk og gamp takter i bakken

Vi står opp klokka seks (eller halv seks hvis du har fôringa av hestene) hver morgen. Noen av oss spretter opp i god A-menneskestil, og er supervåkne. Andre B-mennesker sliter. Hva tror du flesteparten av lasskjørerne er; A- eller B-mennesker? Svar på Facebook-siden vår, eller du får svaret i filmen fra turen.

Kvemyra

Erik og Marit

Første kilometre, og 200 høgdemeter er unnagjort nå vi kommer til Nybygda i Ringsaker.

Alltid hyggelig å bli møtt med flagg, som denne søte god-tur-hilseren vi møtte i Nybygda

Tåke og skodde ligger over dalføret der elva Brumunda renner. 

Framme i Furnesalmenninga og saga (hvor den gamle kvileplassen tidligere lå).

– Er vi på Kvilheim sag? Da er det her jeg fikk tak faspanel til kassa mi og sleden. De var de eneste jeg fant som hadde slike som var granne nok, sier landingen Kai Olav (t.v.)

Finn en feil 😉

Dette er supre votter; tvebandvotter, og med disse er det ingen forskjell om du bruker den på høgre eller venstre hånd. Med slike votter holder vi varmen uansett hvor klissvåte de blir.

Bløtt snøvær, men disse damene er i like godt humør

– Still dere opp, så jeg får bilde av dere med sleden, sier fotografen. To av tre er med på det

Snøen laver ned, men et lite øyeblikk skimter vi sola

Hallvard Olestad fortalte oss dagen før om kallenavnet på den bratte bakken før Elvestua. Vi er spente på hva som skjer med gutta når vi kommer dit.
Svisj står lua opp.
Kallenavnet på bakken må du spørre en nybygding om, for det er såpass at vi ikke tør si det her. Vi har ikke med såpe til å vaske munnene våres 😉

Ved Elvestua ventet Eli Margrethe Holen (t.v.) og datteren Klara med bål , varme karbonadesmørbrød, påsmurt, kakao og kaffe. Gjett om det smakte godt, a?! Tusen, tusen takk skal dere ha! Vi skjønner at Kjell Ivar savner hjemmematen på tur.

Henting av vatn til hestene på ekte lasskjørervis. Under brua ved Elvestua var det et råk i elva Brumunda.

Er du klar til å dra opp? Geir vasset ut i snøen og skaffet vatn, sammen med snill medhjelper vi møtte på vegen.

Brumundavatn på veg tilbake til langkvilplassen.

Uten vatn og høy, blir det lite lasskjøring. Våre firbeinte, trofaste, gode slitere er i alles hjerte og sinn.

Godt med snø i beverpelsen på Røroslua denne dagen, men det gjør ikke noe på humøret til Eli, Mari og Torun.

Denne hestejenta kom med overraskelseskringle til lasskjørerne på turen. Tusen takk, Ane Linstad (og Karianne og Per Olav)!

Elvestua er en gammel kvileplass for lasskjørere. Even Lundby forteller i «Bestefarboka» om Ola og Eli som bodde der: – Dom hadde ei stor stue år kjørkarer. Der var det trafikk støtt. Dom hadde itte skikkelig omn, men ei omkvelve malmpanne med et digert gap ti, så dom kunne kaste inni et vedfange. Dom solgte kaffe kokt ta sikkori og svineri, rene gifta. En gong hadde je så magasjuke ta kaffen doms, at jeg flaug etter lassi nesten hele vegen, forteller Lundby.

Snøvær

Kvilelass

Ingen tydelig topp, men vi er på turens høgeste punkt på Prestsæterhøgda, 640 m.o.h.

Snø på Mora-skåkbjella denne dagen.

Nå blir vi like tøffe som birkebeinerne. På Bringbu henter vi vatn fra Birkebeinerkilden

Så fort kjører vi – det legger seg på snø bak 😉 (eller hesten bak sparker opp snø..)

Mørket hadde senket seg da vi endelig kunne spenne ut hestene på Bringbu for dagen.

Mang en hest har stått i den vesle stallen på Bringbu opp gjennom tidene; mest i forbindelse med tømmerkjøring, men også ulike lasskjøringer. Det er hyggelig å kunne bringe historien tilbake i stallen når vi er på besøk der.

Etter en lang dag, ventet Ingunn og Ulf Nilssen med bål og varm ertesuppe på Ørjekoia på Bringebu. Tusen takk, det smakte så godt, og takk for lån av koia for fire av lasskjørerne denne natta også!

Denne snille karen, Frank Kempe, lånte oss husvære for natta på Bringbu! Tusen takk, og vi sov så godt vi åtte som lå hos deg